agot

Det var temmelig kaldt da 1. Storåsen speidergruppe hadde sin siste møtedag ute for sesongen 30. oktober. Det var godt å varme seg rundt bålet.

Elisabeth og Iris varmer seg ved bålet.

Termometeret viste 1 grad da vi kom hjem. Heldgivs var det opplett mens vi hadde møte. Det både hagla og sludda like før og etter.

Framover nå blir det å være inne i U 82-huset.

Her er gruppens nettsider: www.storaasen.com

25. oktober - var dette siste høstdag med uteklatring tro ...? Ettermiddagene er korte nå, og sist helg stilte vi klokka en time tilbake i tillegg. Helgene i høst har bestått av mye regn, så det er bare å nyte minnene fra utedagene ...

Ettermiddagene begynner å bli korte ... (mobilfoto)

Denne oktoberdagen var vi i Trollveggen og klatra "Vidotta" (6-). Første taulengden var fin, de to andre ikke noe å trakte etter. Merkelig nok var det satt igjen en mengde utstyr i veggen. Vi plukka med oss seks kiler, tre ekspresslynger og en båndslynge.

Oppover andre taulengde.

El Acebuchal - eller den forlatte by, som den kalles - ligger oppe i fjellene noen kilometer innover fra solkysten av Spania. Landsbyen var i mange år stoppested for handelsreisende over fjellet. Her fikk hestene mat og hvile, eierne like så.

Den forlatte by ligger nydelig til oppe i fjellene.

Under andre verdenskrig ble det etter hvert vanskeligere og vanskeligere å få forsyninger av mat og andre varer til landsbyen oppe i fjellene. Til slutt valgte innbyggerne å gi opp - de forlot hjemmene sine og flyttet til nabobyene Frigilliana og Competa der de fikk hjelp fra myndighetene til å starte på nytt.

El Acebuchal - den forlatte by - i ruiner etter andre verdenskrig.

Femti år seinere dro Antonio "El Zumbo" tilbake til den forlatte by - han ønsket å skape liv der igjen og begynte å restaurere bygningene. I 2003 får El Acebuchal koblet seg til elektrisitetsnettet og den videre restaureringen skyter fart. To år seinere står landsbyen på kartet igjen - den er ikke forlatt lenger.

Takket være "El Zombo" er den forlatte by blitt levende igjen.

Arbeidet som er gjort, er imponerende. De små gatene, de hvitkalkede husene, blomster i krukker - et nydelig sted, omgitt av fjell. Her kan du leie deg rom, finne sjelefred, gå turer i de mektige fjellene, nyte naturen.

Nå er hele byen restaurert.

Og vil du bare ta turen innom for å se, eller innta en bedre lunsj, kan stetdets tropiske salat anbefales. Jeg tror det er den beste salaten jeg noen gang har spist ...

El Acebuchals eneste spisested - kan anbefales!

Klikk her for mer informasjon om El Acebuchal.

El Acebuchal ligger cirka 12 km fra kystbyen Nerja - som igjen er cirka 45 minutters kjøring østover fra Malaga.

Sist fredag gikk jeg Stoltzekleiven for tredje dag på rad - endelig i opphold. Turen opp trappene gjør så godt for ryggen, og den har jeg slitt med en stund nå.

Utsikt fra Sandviksfjellet

Mange lurer på om jeg ikke blir lei av å gå Stoltzekleiven. Selvfølgelig blir jeg det, men det er en kjapp og grei tur som gjør godt - og så får du alltid premie på toppen.

Pilen på toppen.

Hva premien er? Utsikten selvfølgelig! Og den er like flott hver gang. Selv fredag, da det var ganske så tunge skyer med regn i luften ...

Stemningsfylt ved Munkebotsvatnet ...

Vi har etter hvert vært på en del klatreturer der anmarsj og retur kan betegnes som nåletur. Det er ikke alle disse turene gjennom kratt og tett skog som er verdt all baksingen, men denne turen var det helt klart.


Når det er tørt og opplett i oktober, er det bare å benytte anledningen og komme seg ut. Denne gang har vi kjempet oss gjennom særdeles tett granskog og einerkratt fram til Kjerringafjell og ruten "Torbein Deyerhahl", 6-. Den har fått ei stjerne, men det er det mange andre som har fått uten å fortjene det, så skepsisen er til stede.

Odd Magne på vei opp "Torbein Deyerhahl".

Minnene etter naboruta, "RA", er ikke av de aller beste, men det ser litt mer interessant ut der vi skal nå. Starten er samme som "RA" - helt grei svaklatring. Så kommer vi til et dieder etterfulgt av en travers før standplass, og klatringen her er verd all baksingen i forkant. Utrolig fint! Denne kan anbefales!

Utsikt mot vest ...

 
Hadde vi visst hvor guffen denne ruta var, hadde vi valgt et annet sted. Men når du har gått relativt langt for å klatre - og i tillegg rappellert ned til hylla der ruta begynner, må du liksom opp igjen ...


Begriper ikke at noen kunne finne på å lage ei rute opp her ... ikke noe særlig å klatre på sånn mosegrodd vegg. Hele første taulengde var dekket av lav og mose. Andre taulengde starta like gjengrodd som første, men ble heldigvis litt bedre etter hvert.

"Baugen" heter ruta og har på toppen av alt fått ei stjerne!!!


Odd Magne rydder standplass på toppen og er glad han er ferdig med denne ruta - den skal ikke repeteres!


Flott utsikt på toppen av Kirkeveggen.

På vei over vidden.

Når solen endelig viser seg i Bergen, gjelder det å utnytte tiden utendørs. Da sjefen foreslo å ta medarbeidersamtalen på tur over vidden, var ikke jeg spesielt vanskelig å be ...

Nydelig utsikt fra Fløyen.

Vi startet på Fløyen og gikk over vidden til Ulriken for å kunne gå mot solen. De fleste begynner på Ulriken og går til Fløyen, så vi møtte etter hvert en del folk på veien.

Like før vi er på Ulriken ...

Ulriksmasten

.. holder til på Liafjell på Sotra. Vi klatra opp tårnet, men fant ingen prinsesse, så det er vel noen som har redda henne tidligere ... (du har vel lest historien om Rapunsel ...?)

Kirkeveggen ligger på Sotra - en flott vegg med mange fine ruter som klatres på naturlige sikringer.

Odd Magne fornøyd på toppen av "Sikle".

For å komme til Kirkeveggen, må du gjennom ganske tett granskog samt en del einerkratt. Det er helt umulig å komme seg gjennom dette uten å dra med seg en del barnåler - de hekter seg inn alle mulige steder. Enkelte av dem oppdager du ikke før du kommer hjem ...

Denne skogen måtte vi gjennom for å komme til veggen.

Odd Magne har sett seg ut to ruter, grad 6-, som skal gås denne gang: "Sikle" og "De to små griser".

Odd Magne på vei opp "Sikle".