agot

En dag dro vi på besøk til Bjørn og co som har hytte ved Åros Camping. Vi skulle egentlig ut med seilbåten til Bjørn, men ettersom han ikke fikk start på motoren, ble ikke det noe av.



Vi fikk uansett en liten rundtur i nærområdet, vi bada og grilla - og jeg fikk en liten tur med jolla ut til Ny-Hellesund.



Et sjarmerende sted - perfekt for båtfolk og sommerturister. Litt artig å kjøre gjennom Olavsundet - som etter sagnet skal ha blitt til da Olav den hellige slo på berget med sverdet sitt da han flyktet fra fienden.


Olavsundet.

Ny-Hellesund er en uthavn i Søgne kommune og består blant annet av de tre hovedøyene Monsøya, Helgøy og Kapelløya. Farmen 2006 ble spilt inn her.


På toppen av fjellet på Kapelløya.


Hva er det som har strandet her ...?

Ligger fortsatt etter skjema ... så her kommer bilder fra den uka vi hadde ferie på Sørlandet, nærmere bestemt i Kristiansand.



Det er veldig godt å ha gode venner som tar imot besøk. Monica og Dag stilte huset til disposisjon, og Amalie, Karoline, Ida, Thyra og jeg hadde noen herlige dager i Sørlandets hovedstad.



Vi besøkte Monica og Dag i sjøbua deres på Flekkerøya, der de stort sett holdt til, en liten perle av et sted. Jentene bada, og Monica og Dags hund Mira, ville veldig gjerne være med ... Det ville IKKE Thyra ...



I og med at Monica og Dag bor like ved et par klatrefelt, ble det litt klatring også. Odd Magne kom ned et par dager, slik at jeg fikk tatt meg ut i varmen ... og jentene slapp ... de var med og klatra en dag da ...

.. jeg seilte regatta, så det var utrolig artig å være med igjen.



Jeg ble dratt med av kollega Ronald og var litt engstelig for at gutta ombord ikke ville ha med kvinnfolk, men ble straks beroliget av kaptein Øyvind:

- Vi får ekstra lodd for å ha med damer, skjønner du.



Frisk bris på Korsfjorden fikk fart på "Asylet", og farten kunne sikkert blitt enda større om mannskapet hadde klart å få opp spinnakeren ... ;-) Kanskje neste gang ...?

Så må det sies at jeg har vært på en rekke turer (mest klatreturer) siden Spania-turen, men har ikke hatt tid til å laste opp blider, behandle dem og legge dem inn, men det kommer ...

Det der med at nordmenn er født med ski på beina, er bare noe tull. Mine foreldre ble ikke født med ski på beina - og ikke jeg heller.


Instruktør Åsmund til høyre sammen med resten av dem jeg var på gruppe med.

Men, jeg forsøker å ta meg fram på disse plankene (eller fyrstikker føles det mer som - i alle fall på langrenn) av og til, og jeg kommer meg i det minste greit ned slalåmbakker. Klarer meg greit på langrenn også, så lenge jeg kan følge et spor med de smale skiene mine.


Åsmund og Ingunn.

Det er når jeg kommer utenfor løypene det skorter på teknikken - og muligens utstyret også. For å forsøke å gjøre noe med det, meldte jeg meg på kurs i telemarkkjøring med DNT Fjellsport Bergen. Nå har jeg vært to ettermidager/kvelder i Eikedalen og det kan se ut som det er håp ...


Den andre gruppen, med instruktør Jakob, nr. to fra venstre.

- Du har hatt veldig god progresjon, sa instruktør Åsmund til meg. Jeg starta med å ploge meg ned bakken på telemarkskiene jeg var så heldig å få låne av en annen fjellsporter for anledningen (er deg evig takknemlig, Hanne!!!). På slutten av første kvelden, klarte jeg i det minste å svinge og ha noenlunde parallelle ski - i hvert fall etter venstresvingen.


Barnebakken er mer enn nok for oss i starten ...

Andre kursdag, føltes det først som om jeg hadde glemt alt, men etter et par turer, var svingene noenlunde på plass igjen. Mot slutten denne gangen, begynte jeg faktisk å synes at dette er gøy! Mulig jeg må investere i nytt utstyr etter hvert ...

El Acebuchal - eller den forlatte by, som den kalles - ligger oppe i fjellene noen kilometer innover fra solkysten av Spania. Landsbyen var i mange år stoppested for handelsreisende over fjellet. Her fikk hestene mat og hvile, eierne like så.

Den forlatte by ligger nydelig til oppe i fjellene.

Under andre verdenskrig ble det etter hvert vanskeligere og vanskeligere å få forsyninger av mat og andre varer til landsbyen oppe i fjellene. Til slutt valgte innbyggerne å gi opp - de forlot hjemmene sine og flyttet til nabobyene Frigilliana og Competa der de fikk hjelp fra myndighetene til å starte på nytt.

El Acebuchal - den forlatte by - i ruiner etter andre verdenskrig.

Femti år seinere dro Antonio "El Zumbo" tilbake til den forlatte by - han ønsket å skape liv der igjen og begynte å restaurere bygningene. I 2003 får El Acebuchal koblet seg til elektrisitetsnettet og den videre restaureringen skyter fart. To år seinere står landsbyen på kartet igjen - den er ikke forlatt lenger.

Takket være "El Zombo" er den forlatte by blitt levende igjen.

Arbeidet som er gjort, er imponerende. De små gatene, de hvitkalkede husene, blomster i krukker - et nydelig sted, omgitt av fjell. Her kan du leie deg rom, finne sjelefred, gå turer i de mektige fjellene, nyte naturen.

Nå er hele byen restaurert.

Og vil du bare ta turen innom for å se, eller innta en bedre lunsj, kan stetdets tropiske salat anbefales. Jeg tror det er den beste salaten jeg noen gang har spist ...

El Acebuchals eneste spisested - kan anbefales!

Klikk her for mer informasjon om El Acebuchal.

El Acebuchal ligger cirka 12 km fra kystbyen Nerja - som igjen er cirka 45 minutters kjøring østover fra Malaga.