agot

Så er det tid for å lære å ta seg fram over breen i tett tåke. Vi får beskjed om at vi skal gå over til andre siden av Folgefonna denne dagen - til Reinanuten.


Et av de andre taulagene.

Hvert lag planlegger turen for seg. Vi diskuterer litt fram og tilbake i forhold til hvor det er lurt å gå, men blir enige om at det er tryggest å velge en rute slik at vi kommer inn litt sør for målet. Da unngår vi å gå i de verste sprekkområdene.

Etter å ha målt distansen og tatt ut kursene vi trenger, kommer vi oss ned til breen med alt utstyret og begynner å ordne til tauet. Før vi går, må vi også måle hvor langt taulaget er, slik at vi vet hvor langt vi har gått til enhver tid.

Instruktør Johannes og assistent Thomas skal gå med oss i dag, dermed blir vi sju i taulaget. For at vi ikke skal bli gående for tett, bestemmer vi oss for kun å ha redningstau hos den som går bakerst.


Pause underveis ... alt du gjør på breen, skjer mens du er innbundet i tauet ...

Vi teller taulengder og marker med strek for hver taulengde som er gått. Erik går først og følger kompasskursen vi har tatt ut. Audun passer på at han ikke viker av fra kursen. Etter 164 taulengder skifter vi kurs, og denne retningen skal vi bare holde i 35 taulengder ...

Les min artikkel om brekurset i Nettavisen - del 1!
Les min artikkel om brekurset i Nettavisen - del 2!

Så skjer det plutselig - vi er èn mindre i taulaget. Thomas har ramla ned i en sprekk. Siden det  bare er den bakerste som har redningstau - altså Jon - blir det han som må gå fram og hjelpe til med å få Thomas opp. Men først setter Monica og Johannes, som står på  hver sin side av sprekken, hvert sitt snøanker for å avlaste tauet.



Jon setter så opp en hjelpetalje og firer ned tau til Thomas etter å ha sjekket at han har det greit og kan hjelpe til med å komme seg opp. Men - det er tungt å dra. Tauet skjærer seg ned i snøleppa. Monica hjelper til, og etter en stund klarer de å få Thomas opp av sprekken.


Thomas har akkurat fått hodet over kanten ...

Etter at Thomas er tilbake på trygg is og resten har kommet seg på plass i rekken, vasser vi videre i snøen på vei mot Reinanuten.

Vi bommer ikke med så veldig mye i forhold til kursen vi har tatt ut, og når vi kommer fram, blir vi møtt av en mektig utsikt ned Buerbreen.



Vi har fremdeles noen timer dagslys igjen, og de driftige instruktørne vi har med oss, henger opp klatretau så de som vil kan få klatre - høyt hengende over breen.


Jon i klatreveggen.

Når kvelden kommer, setter vi oss rundt bålet og Erik mikser i hop pannekakerøre og steiker til alle sammen.


Erik steiker pannekaker, Odd følger sultent med ...

Etter dagen med redning og snøbakketeknikk, bærer det av sted til blåisen - nærmere bestemt Bondhusbreen. Det tar cirka èn og en halv time å gå dit fra Fonnabu. En ganske så grå og forblåst dag, men vi traver av gårde, spente på hva blåisen har å by på.



Nå må det vel sies, at blåisen ikke er så veldig blå ... mer grå ... og vi må gå ganske langt ned for å finne den i og med at det er så mye snø på breen i år.

Camilla er vår instruktør i dag, og hun klarer å få oss til å gå ned i sprekkområder vi ikke trodde det var mulig å komme seg videre i. Noen av oss får prøve å sette isskruer, og det tar sin tid å få alle trygt over smale isrygger og dype sprekker.



Det tar tid å gå i blåis ... mye venting når isskruer skal settes og veivalg skal gjøres, men det går kjappere etter hvert når vi blir litt flinkere å "lese" isen - og Camilla ikke "lurer" oss ned i de verste områdene ...


Monica og Camilla er akkurat ferdig med tissepausen ... ;-)



På vei ned en litt bratt isbakke har førstemann i taulaget satt en isskrue slik at det skal være trygt for sistemann i laget å komme seg ned også.


Spennende og fascinerende formasjoner i blåisen som her faktisk er en anelse blå ...


Taulag 1 på vei oppover i blåisen.

Jeg blir hengende ganske lenge, før en i taulaget kikker over kanten og spør hvordan jeg har det, om jeg kan hjelpe til når de skal dra meg opp. Det kan jeg selvfølgelig, og jeg får firt ned et tau med en skrukarabiner som jeg fester i løkken på sitteselen.


Jon gjør klar tauet som skal fires ned til redning.

De der oppe har rigget til en hjelpetalje slik at det skal gå litt lettere å få meg opp. De haler og drar, og det går sakte, men sikkert oppover. Jeg hjelper til så godt jeg kan, og etter en stund kan jeg hale meg over kanten. Jeg er reddet!

Vi gjør redningsaksjonen om igjen og om igjen - helt til alle i taulaget har fått gjøre oppgavene i de viktige posisjonene. Og - det går faktisk ganske mye raskere siste gangen enn det gjorde den aller første.



Veldig nyttig og lærerik øvelse, men fryktelig kaldt for de i taulaget som ikke har noe å gjøre og som bare står bakerst som "kjøttvekt".

Vi var mange som ble ganske så kalde i løpet av timene med redningsaksjon på breen. Ergo var det herlig å få fortsette med snøbakketeknikk. Å komme seg opp en bratt snøbakke, for så å "ake" ned igjen med isøksen til å styre eller bremse med, gjorde det livlig i alle taulagene.



Vi fikk også forklart hvordan vi skulle bremse om vi falt i en snøbakke uten isøks, og alle måtte falle både på mage og rygg og med hodet ned - og forsøke å breme opp slik vi fikk forklart.


Audun klarer til slutt å bremse opp på magen ved å legge trykk på isøksen som han holder foran seg.

Dagen starter med utdeling og tilpassing av utstyr. Stegjern, isøks, hjelm, innbindingstau, slynger, karabiner, sittesele, brystsele, snøanker og isskrue er noe alle må ha.

Jeg er på lag 1 sammen med Erik, Monica, Audun og Jon. Ringreven Johannes på 71 år er instruktør for oss sammen med assistent Thomas. De lærer oss kjapt knutene vi trenger å kunne for å klare oss på breen, og etter lunsj traver vi avsted til ei "vindgryte" for å lære stegjernsteknikk og å sette sikringsmidler på is.



Ikke bare, bare å bevege seg med stegjern på, men med god veiledning fra instruktørene, tar det ikke så lang tid før vi kommer oss greit både oppover og nedover isskråningen i "vindgryta".

Så får vi demonstrert hvordan isskruene fungerer og hvordan vi setter en standplass i isen. Alle får prøve å gjøre det selv også. Etterpå vasser vi bort i en snøbakke for å lære å sette snøanker.

Det ser ikke så vanskelig ut, men når instruktørene kommer for å teste om det holder, er det ikke alle som har gjort jobben skikkelig ... Da er det bare å gjøre det om igjen.

Nå har jeg akkurat vært en uke på brekurs på Fonnabu. Det var meningen jeg skulle blogge direkte fra kurset, men det var ikke mulig å få sendt noe derfra.

Ergo kommer det noe nå i stedet.

Vi gikk opp til Fonnabu fredag ettermiddag via Rennedalen. Litt slitsomt med tunge sekker, men med nydelig vær gjorde det ikke så mye at vi brukte litt tid på å komme oss opp.

Kurset ble altså arrangert på Bergen Turlags hytte, Fonnabu, som ligger like ved Folgefonna. Utrolig flott å komme opp dit og se hytta ligge foran breen i strålende sol.



Da alle var vel framme, ble vi samlet rundt bordet i hytta. 13 kursdeltakere og fire instruktører presenterte seg, og vi ble inndelt i lag før kvelden var omme.


Nydelig solnedgang ved Fonnabu på kvelden.