agot

Fascinerende klipper ...

De første nettene overnatta vi i Bornemouth ettersom vi bare bestilte tre netter der hjemmefra. Fin og oversiktlig by med flott strand, men Swanage og Weymouth (som vi endte med å bo resten av ferien i), var mye koseligere.


Stranden i Swanage.

Andre dagen dro vi til Swanage for å klatre litt kiler.


Mye badeturister i Swanage.

Klippen lå slik til at veggen gikk nesten rett ned i sjøen, så vi kom til øvre del av veggen - og her la alle fra seg utstyr, mat, klær osv.


Her rappellerte vi ned for så å ta oss bort til en litt større hylle for å klatre.

Vi rappellerte ned til en liten hylle hvor det var så vidt sjøsprøyten ikke nådde oss, og herfra var det å finne seg ei ledig rute.


Dr. Øgreid ser en smule skeptisk ut ...

Det var mye folk ved veggen, men rutene var ikke så lange, så det ble ikke noe særlig å vente på å få klatre de rutene vi ville.


Stilige klipper.


Mon tro om det blir no mat å få snart ...

Første veggen vi klatra på.

Dårlig vær her i Norge, gjorde at èn uke av sommerferien endte i Sør-England i stedet for Romsdalen. Odd Magne og jeg fløy til London, leide bil og kjørte sørover mot Bornemouth.


Mange flotte fyr utover der vi kjørte.

Vi fikk kjøpt oss en klatrefører og områdene Swanage og Portland litt lenger vest pekte seg ut.


"Motorvei" av småstein som gikk langs fastlandet og utover til halvøye Portland - utrolig spesielt.

Her er både bolteklatring og klatring på naturlige sikringer. Vi lot kilene ligge første dagen, og fant en utrolig flott vegg helt sør på Portland.



Veldig annerledes fjell, noen steder utrolig porøst, men skikkelig artig klatring selv for meg som fortsatt hinker rundt med dårlig kne.


Kveldssol over havnebyen på Portland.

Klarer ikke å bøye kneet ordentlig, og plutselig bare svikter det. Ergo ble det mest topptau på meg ...

Ligger litt etter med en del av opplevelsene og turene fra i sommer, så her kommer noen bilder fra Amsterdam.



Amalie, Karoline og jeg var i Amsterdam i tre dager før vi tok tog til Antwerpen for å blir med på Tall Ships Races.



Vi bodde sentralt ved en av de mange kanalene, et veldig greit hotell - Hotel Amstel.



Første dagen gikk vi en tur på blomstermarkedet - fascinerende. Vi gikk også en tur langs kanalene til et lite område med en masse koselige, små butikker og kafeer.



På ettermiddagen og kvelden ruslet vi rundt i området i nærheten av hotellet, samt tok en tur til Red Light District ...



Det meste lå i gangavstand fra hotellet, men etter en hel dag med trasking, fant vi ut at vi skulle leie sykkel dagen etter.



Og Amsterdam er bare helt perfekt å sykle i. Vi fikk sett atskillig mer og ble langt mindre slitne der vi tråkket rundt på to hjul.


Lang kø for å komme inn i Anne Franks hus ...

Når du er i Amsterdam, må du liksom innom og se Anne Franks hus - huset hvor hun og familien bodde i to år i dekning under krigen. En spesiell opplevelse.



Mange flotte husbåter langs kanalene ...



I løpet av de tre dagene i Amsterdam, fikk vi også med oss finalen i fotball-VM mellom Nederland og Spania - gjett om det var liv i byen før kampen!



Vi syklet til en stor plass der de viste kampen på storskjerm, og ifølge resepsjonsdamen på hotellet, var det 80 000 mennesker samlet der ...



Dagen derpå var det temmelig mye søppel rundt i gatene ...


Karoline venter på trikken ...


... og Amalie ...

Ellers var vi på Van Gogh-museet og på Riksmuseet og fikk sett mye flott kunst. Og så syklet vi rundt i parker og langs kanaler og koste oss.

Alle samlet på turens høyste punkt, nærmere 1500 m.o.h.

Så er vi omsider kommet til Keiserpasset - stien som går mellom Fannaråken og Hurrungane.


Fannaråken ses til høyre her ...

Terrenget er ganske så steinete nå, men stien er tydelig og god hele veien.


Trude og Thyra i farta ...

Utrolig flott å gå her mellom de mektige fjellene. Skylaget farer av gårde, vi ser de spektakulære toppene i Hurrungane glimtvis.


Trude og Eva.

Goldt, men likevel så utrolig flott landskap!


Aase, Anita og Eva.

Ingen bilder klarer å formidle opplevelsen av å gå i dette landskapet ...



De mange små vannene, gir små fargeklatter i alt det grå ...


Trude, Anita, Aase og Eva.

Vi tok oss en pause ved ett av dem ...


Mon tro om Thyra også nyter utsikten ...?


Anita ble bare mer og mer fornøyd!

Da vi begynte på nedstigningen fra Keiserpasset, så vi et steinras som suste ned fra Fannaråken.



Toppen på Fannaråken ser litt annerledes ut fra denne vinkelen ...



Thyra vil helst at vi alle går samlet ...



Skagastølsryggen sett fra Keiserpasset.


Eva, Trude og Aase.

Så er vi endelig nede på anleggsveien. Fannaråken i bakgrunnen.


Anita og Trude.

Skål for vel gjennomført tur!



Vi rekker akkurat middagen på Turtagrø, og får se fjellene rundt badet i kveldssol - noen omkranset av skyer.



Og søndag morgen før vi drar, kan vi beundre Skagastølsryggen fra Turtagrø.

På Skogadalsbøen fikk vi som vanlig en deilig treretters middag - og en fantastisk god frokost. Den var god å ha i magen da vi starta på dagens tur.



I utgangspunktet hadde jeg tenkt at vi skulle gå tilbake til Ingjerdbu og ta en natt til der, for så å gå ned til Vetti Gard og inn langs Utla for å se på Vettisfossen nedenfra dagen etter.



Siden Ingjerdbu ikke hadde noe proviant, var ikke det så veldig fristende. Da vi i tillegg fikk vite at det gikk buss mellom Turtagrø og Hjelle daglig, ble det naturlige valget å gå Keiserpasset fra Skogadalsbøen til Turtagrø på lørdagen, overnatte på Turtagrø og ta buss tilbake til bilene på Hjelle søndagen.



Vi starta i solskinn, og turen gjennom skogen fram til elven, gikk raskt. Så var det å begynne på bakkene oppover mot Gjertvatn og Gjertvassbu.



Veldig fin sti og mektig utsikt til Storutledalen bak oss og Gjertvasstinden og Gjertvassbreen foran oss.



Thyra begynte å bli sliten etter hvert, og la seg ned hver gang vi stoppet. Men så snart noen raslet med en pose eller litt papir, var hun på pletten ... kanskje var det noe godt å få ...



Mens vi gikk oppover Gjertvassdalen, ble naturen foran oss mektigere og mektigere ...



.. og samtidig ble det flottere og flottere bak oss også ...



Veldig kjekt å ha med et turfølge som begeistres av det vi ser hele veien!



Vi spiste lunsj ved Gjertvassbu, ved Gjertvatnet, i le for vinden som kom susende både fra breen og fra dalene.




Det var ganske så kaldt da vi gikk videre, og vi tok fram både pannebånd og hansker. Men - da vi kom til nordenden av Gjertvatnet, var vi i le igjen, og måtte av med et par lag, kunne til og med ta av beina på buksen ... ;-)



Thyra syntes det var veldig kjekt å være på tur med så mange hyggelige damer ...



Da vi kom opp på toppen av kneiken ved nordenden av Gjertvatnet, syntes Eva det var så varmt at hun måtte bade ... vi andre var ikke fullt så tøffe ... vi nøyde oss med å være heiagjeng.

Skogadalsbøen er et sånt sted jeg alltid har lyst å komme tilbake til, og jeg gledet meg veldig til å vise mine turvenninner dette flotte stedet.



Vi startet fra Ingjerdbu mot Skogadalsbøen fredag morgen i lettskyet vær på god sti.



Etter hvert begynte stigningen opp mot platået nedenfor Friken. Først gjennom løvskog og kratt - vi fant en del blåbær på veien, så det ble mange gode pauser i bakkene oppover.



Like før vi kom til Fleskedalen, så vi to reinsdyr - helt utrolig at vi som jabbet hele veien, fikk se disse flotte dyrene, men vi hadde kraftig vind imot, så de så oss antakelig før de hørte oss.



Da vi fylte vann på flaskene fra Fleskedøla, kjente vi noen dråper og etter hvert ble disse flere. Det var bare å finne fram regntøyet før vi tråkket videre oppover.



Det føltes ikke så surt, selv om det kom en del regn, men det ble etter hvert vanskelig å finne et lunt sted å spise lunsj.



Vi fant oss et le under en bergnabb før vi kom opp på det høyeste punktet på turen - 12-1300 m.o.h. Her blåste det sånn at det var umulig å bli her særlig lenge.



Men litt lenger borte, kom vi i le av Friken, og da ble det både varmt og nesten vindstille.



Regnet gjorde stien ned til Skogadalsbøen ganske så sleip, og det var skikkelig gjørmete enkelte steder. Men - mye godt arbeid med stein og plank gjorde at det gikk greit å ta seg fram likevel.



Har tatt bildet fra akkurat dette stedet noen ganger før ...



Så er vi kommet et stykke nedover igjen ...



Stilig plante, som jeg først trodde var giftig, men det er den ikke - heter kvann.



Siste bakken før broen over Skogadøla ved Skogadalsbøen.



Nesten framme ...



Utrolig flott her!

Endelig kom jeg meg på tur i Jotunheimen igjen!


Ved Vettisfossen.

Ble jo ikke no tur i fjor i og med at Thyra var så syk da - og jeg må innrømme at jeg var veldig i tvil om jeg ville klare å gå i år - særlig etter jeg fikk resultatene av MR av kneet nå i sommer (på grunn av fallskaden i mars). Brudd i et bein på siden, delvis avrevet korsbånd samt skade på menisken.


Heldigvis var Thyra frisk nok til å bli med i år!

Det verste er at kneet plutselig svikter - litt kjedelig når det skjer. Har forstått at det er på grunn av korsbåndskaden ... Men, men ... med god hjelp fra healer Wenche Falch, har jeg klart mer enn noe helsepersonell kan fatte.


Vi har ikke gått mange metrene før kameraene tas frem ... ;-)

Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg ble såpass bra etter forrige behandling at jeg klarte å komme meg på tur fra hytte til hytte i Jotunheimen. Det er balsam for sjelen å komme seg inn i fjellheimen og bort fra mobildekning, internett og annet mas.


Trude og Anita i farta ...

Ettersom jentene mine har hatt mye program i sommer, ble det jentetur med gode venninner i stedet denne gang. Anita, Aase, Eva og Trude hadde aldri vært i Jotunheimen før, og vi var en spent gjeng som kjørte til Hjelle sist torsdag.



En av mange fosser oppover dalen ... Aase, Trude, Anita og Eva.

Først gikk vi grusveien opp til Vetti gard.


Vetti gard i sikte ...

Der kjøpte vi oss en is før vi fortsatte opp den bratte kneiken til Vettismorki. Jeg hadde fortalt de andre at det var bratt i starten, men utdypet ikke akkurat hvor bratt det var ...


Veldig godt med en is i varmen.

Vi tok mange pust i bakken og beundret utsikten på veien. Fantastisk flott natur, nydelig vær og godt selskap gjorde det verdt slitet - særlig da vi kom til utsiktspunktet for Vettisfossen - Norges lengste foss i fritt fall (275 meter).


Godt å få seg en pause i den brattbakkene.

Jeg har jo sett den fossen noen ganger nå, men synes det er like flott hver gang - særlig ettersom naturen for øvrig er så flott her også.


Lurer på hvem sine ski som stod så fint oppstilt ved stien på vei opp ...

Etter en skikkelig fotosession ved fossen, var det bare 10-15 minutter til Ingjerdbu der vi skulle overnatte. Jeg hadde fortalt hvor kjekt det er med selvbetjente hytter i fjellet - og gledet meg til å vise de nye turlagsmedlemmene hvordan akkurat dette prinsippet fungerte.


Vettisfossen!

Vi fikk mer eller mindre sjokk da vi kom til Ingjerdbu og oppdaga at hytta var tom for proviant - med unntak av to pakker knekkebrød og en pose havregryn som var gått ut på dato i fjor.


Fluorutslipp fra aluminiumsverket i Øvre Årdal tok livet av alle store bartrær på Vetismorki for en del år tilbake.

Heldigvis var det veldig mange hyggelige turgåere på hytta (har vært der tre ganger før og aldri truffet et menneske ...) og de delte det de hadde med oss. Vi fikk resten av suppen + en suppepose til fra et par jenter, litt pasta av en danske og brunost av en telter. Jeg hadde med meg tre kalkunpølser (som jeg hadde tenkt å ha i en pastarett og det sjelden finnes annet enn rødt kjøtt på boks på hyttene der det er proviant) som vi hadde oppi suppen. I tillegg bar jeg med meg en Toro sjokoladekake som jeg hadde planlagt vi skulle ha til dessert, så jammen ble det ikke treretters middag på oss likevel.


Aase, Trude, Anita, Eva (foran) og Thyra på Ingjerdbu.

Flott å oppleve så mange vennlige og hjelpsomme mennesker på tur, men litt trist da vi seinere fikk vite at hytta er blitt ubetjent fordi så mange har forsynt seg av provianten uten å betale - at hun som eier hytta (den er altså ikke eid av DNT, men eieren samarbeider med DNT) ikke har råd til å la den være selvbetjent lenger.

Aalborg tok vel imot de 250 fartøyene som deltok i Tall Ships Races 2010.



Her var det folkeliv, konserter, boder og underholdning i alle retninger.



På vei inn til Aalborg pusset vi messing, lakket og oljet for at alt skulle bli "ship shape". Vi pakket til og med noen av seilene om igjen for at det skulle se penere ut.



Skuta blir også malt der det trengs ...



Men før vi medseilere slipper i land, er det utdeling av diplom for gjennomført tokt.



Amalie og Karoline mottar diplom fra sersjant Sverre.



Utrolig artig å rusle omkring i Aalborg og se på de andre skutene og folkelivet.



Her underholder mannskap fra det indonesiske skipet. Lurer litt på hva en hvalross symboliserer i indonesisk farvann ...



Snedden dans ...



Noen av medseilerne våre.



Offiserene ombord er klare for crew parade.



Ganske så livlig å være med på crew parade gjennom Aalborgs gater.

Selv om vi "bare" kom på andreplass, var stemningen ombord like bra.



Vi ankra opp utenfor Skagen første døgnet. Dagen etterpå dro vi til Halmstad sammen med de to andre norske skoleskipene, Christian Radich og Sørlandet. Kapteinen vår inviterte mannskap og medseilere på de to andre skipene ombord på Statsraad Lehmkuhl til grillparty - fantastisk god mat og mye go shantisang!



Turen til Halmstad var egentlig ikke med i planen, men siden vi seilte så fort, ble det altså en ekstra havn på oss. Den ene kvelden vi lå i Halmstad, kom Susanne og Gunilla innom - på vei hjem fra ferie i Polen. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder av dem, men veldig kjekt å få sett dem og Susannes barn Hannah og Theo.



På vei til Halmstad ble det anledning til å prøve seg i riggen for de som ønsket å gjøre det under rolige forhold - ikke alle som turde å være med opp da vi pakket seil etter seilasen.



Det ble også litt tid til tautrekking ...



Laget Amalie var på vant selvfølgelig!


 
Og det gjorde laget Karolinet var på også ... de to vinnerlagene fikk aldri sjans til å konkurrere mot hverandre ... ;-)

Det varte ikke så lenge etter start, før vinden tiltok i styrke. Vi halte og dro i bras og skjøter for å justere seilene slik at vi fikk maksimal fart.



Sofie, som var vår vaktleder, forklarer hva som er gitau og gording og hvordan tauene fungerer. Vi forbereder oss til å ta en 360 graders tørn - straffen for å tjuvstarte med 30 sekund. Hvis ikke vi fikk gjort dette innen 24 timer, ville vi bli ilagt en straffetid på 3 timer og 12 minutter.



Rød vakt studerer ... seil ...? Vi klarte ikke å gjennomføre 360 graders turn, det blåste for mye ...



Ikke så lett å fote seg ombord i stiv kuling ...



Rød vakt mønstrer på dekk ... føles litt som vi står i motbakke ...



Kaptein Marcus Seidl.



Regattaen skulle liksom vare i fem-seks døgn - den varte i to ... Den sterke vinden sørget for at vi var oppe i toppfart på 16 knop og snitthastigheten var på over 11 knop.



Vi har seilt kjempebra og kommer i mål ved Skagen i Danmark som båt nummer to av alle de 250 som er med - russiske Mir var først over målstreken. Men ... straffetiden vi ble ilagt, gjør at Christian Radich vinner seilasen pga sitt handicap. Statsraad Lehmkuhl komer på andreplass.



Gjelder å sette sjøbein i byssa og ...

Det er ikke så mye vi kan gjøre ombord akkurat nå - annet enn å nyte synet av alle de flotte skutene og håpe på at vinden tar seg opp ...



Det er ganske rart, men da vi stod oppe på bakken og så utover alle disse flotte skipene, så føltes det nesten uvirkelig ... som om vi var i kulissene til en film ...



.. og med alle disse flotte seilskipene på alle kanter, så ble jeg veldig stolt over å være ombord på det flotteste av dem alle ... ;-)



Etter at vi hadde fordøyd det mektige synet og tatt tjuvstarten inn over oss, var det tid for å justere seil.



Her er det bare å henge i ... hal i og dra ...



Sersjant Sverre vurderer om seilene står riktig ...



.. og roper kommandoer bakover ...



Vinden har friskna litt ... seilene fylles. Dette blir bra!!!



Christian Radich - vår argeste konkurrent.

Utrolig mange flotte seilskip.

Så er onsdagen kommet og vi har kommet ut til startstreken. Starten er satt til kl. 16. Vi er omgitt av flotte seilskuter på alle kanter.


En, to, tre og hoi!

Statsraad Lehmkuhl har 22 seil som skal heises ... og det tar tid ...


Det blir mye tauverk på dekk etter hvert ...

Så er det jo ikke bare det at seilene skal opp, de skal justeres også. Og det å brase et seil på et seilskip, det er hardt arbeid.



Det var ganske så vindstille denne onsdags ettermiddagen. Og starten ble forskjøvet gang på gang. Først til kl. 17.30, deretter til kl. 19 og til slutt endelig start kl. 19.30.



Vi er mange som står spente på dekk. Det er så vidt seilene fylles og vi glir sakte fremover.



Så hører vi det spraker i radioen, og en britisk stemme konstaterer at fem skip har tjuvstarta - deriblant Statsraad Lehmkuhl. Vi tjuvstarta med 30 sekunder (36 meter av skipet - som måler 98 meter - lå over startstreken da starten gikk).



Ergo fikk vi tre timer og 12 minutter i tillagt straffetid med mindre vi klarte å gjøre en 360 graders tørn innen de neste 24 timene.



Kapteinen valgte å ta en 360 graders tørn. Men vi måtte vente til vi var kommet såpass langt fra andre skip at vi ikke hindret noen.



Imens var det bare å nyte synet av 250 fartøy for seil, 25 av dem seilskip.



Nydelig kveldssol og alle disse majestetiske skutene skapte nærmest en magisk stemning.



Bilder og ord blir fattige - et fantastisk øyeblikk - det må bare oppleves!!!

Amalie og Karoline på bakken med Antwerpen i bakgrunnen.

Så er det klart for parade på elven Antwerpen ligger ved. Vi måtte først gå med Statsraad Lehmkuhl forbi hele sentrumshavnen, før skuta ledet paraden tilbake den veien vi var kommet.


Hiv og hoi!

Vi heiste et seil for paradens skyld, og for mange ble dette første møtet med tauverket ombord.



Sol og sommerstemning ombord idet vi paraderer forbi havneområdet som var fullstappet av folk.


Litt fascinerende ... og styggpent kanskje ...?

Etter hvert forsvant folkemassene ...



Paraden er over og vi setter kurs mot Nordsjøen.


Jarle, Karoline og Amalie slapper av på bakken.

Det er fortsatt mange timer til vi kommer ut i rom sjø ...


Ganske så tett med hengekøyer på banjeren.

Vi skal på jobb fra klokka 12 på natten, og tar oss en lur i hengekøyene under dekk. Første gang vi seilte med Statsraaden lurte jeg veldig på om jeg ville få sove i hengekøya i det hele tatt. Det var ingen grunn til engstelse - sov som en stein da, og det gjorde jeg denne gangen også.


Utsikt fra koøyet på banjeren.

På kvelden har vi fortsatt land på begge sider, men etter hvert er vi kommet så langt ut i elven at losen forlater oss.


Losbåten er kommet for å hente losen.

Håkon, Jarle, Amalie og Karoline. Håkon og Jarle var med på samme tokt som oss i fjor - kjekt å treffe dem igjen.

Tirsdag 13. juli kl. 10 er Bergens stolthet Statsraad Lehmkuhl klar til å gå fra kai i Antwerpen.


En av "vippebroene" lenger inn i havnen.

Sersjant Sverre har hatt opprop og noen av medseilerne mangler. Den ene er Juri fra Belgia, han kommer løpende to minutter før landgangen tas. Så er det tre italienere som mangler.


Håkon, Karoline, Amalie og Jarle spiller kort på dekk, mens vi er på vei ut kanalene.

- De trodde Statsraaden ikke skulle dra fra Antwerpen før onsdagen, forteller reiselederen deres og proklamerer at det er har vært en misforståelse ... Litt av en reiseleder! Og denne italienske obersten (som han visstnok er) har hatt gjester/medseilere med seg på Statsraad Lehmkuhl i mange år ...


På vei ut av havnen.

Vel, vel ... flaks for italienerne at vi lå så langt inne i Antwerpens kanaler at vi ikke var kommet lengre enn et stykke ut på elven da de ankom byen på ettermiddagen.


Lettbåten settes på sjøen for å hente italienerne.

Service-minded mannskap satte lettbåten på sjøen og kjørte og plukket dem opp etter vi var ferdig med "Tall Ships Races Parade" foran tusenvis av skuelystne belgiere som stod langs kaiene og elvebredden.


Ikke mye å gå på her ...

Men, før vi kom så langt, passerte vi først en vippebro der det nesten føltes som vi kunne ta på land på begge sider. Deretter gikk vi gjennom den største slusen jeg noen gang har vært i - men så har jeg bare vært i sluser med småbåt i hjemlige trakter tidligere da ...


.. gjelder å være stødig til rors.

Siden Statsraad Lehmkuhl er blant de største seilskipene som er med i Tall Ships Races - og skulle være først i paraden - måtte vi inn i slusen først.


En stor - og en liten ...

Så var det å ligge der og vente på at den ble fylt. Og her var det plass til maaaaaange båter ...


Det tar tid å fylle sånne store sluser ...

Mens vi ventet på at slusen skulle fylles, demonstrerte sersjant Sverre sikkerhetsutstyret ombord.


Sersjant Sverre demonstrerer redningsvesten ...

Først redningsvesten, deretter overlevingsdrakten - og ba oss alle prøve utstyret etterpå.


.. og overlevingsdrakten.

Så kom kaptein Marcus Seidl og presenterte mannskapet, samt forklarte litt om hvordan en regatta som Tall Ships Races er lagt opp.


Kaptein Marcus Seidl presenterer mannskapet, Ove hilser her.

I og med at det var mye trafikk i kanalene og på elven, samt at det var mye som måtte passes på i slusen, ble det ikke tid til så mye annen opplæring undreveis, men vi ble naturligvis delt inn i vakter - blå, rød og hvit - alt etter hvilke klokkeslett på døgnet vi ville jobbe. Blå = 8 til 12, rød = 12 til 4 og hvit = 4 til 12.


Litt usikker på hva Amalie holder på med her ... ;-)

Jentene og jeg valgte rød vakt, 4 til 12, samme vakt vi hadde på forrige tokt - som vi trivdes godt med, selv om det noen ganger er tøft å jobbe fra 12 til 4 på natten.


Endelig ute av slusen ... høydeforskjellen på vannet var på 5-6 meter.

Når vi er på vakt, har vi fire ulike oppgaver som er faste og som vi alternerer om å gjøre: være utkikk, bøyevakt, brannvakt eller stå til rors.


Lærling Victoria til rors. Hun begynte som lærling på toktet vi deltok på i fjor.

På vår vakt, var det både italienere (etter hvert omtalt som "støvlettene"), belgiere, nederlendere, russere, skotter, svensker og dansker. Ikke alle hadde like gode engelskkunnskaper, og det ble en stor utfordring både for oss andre på vaktlaget samt for vår vaktleder Sofia.

Statsraad Lehmkuhl ved havn i Antwerpen.

Da Amalie, Karoline og jeg var på seiltokt med Statsraad Lehmkuhl over Nordsjøen i fjor sommer, hadde vi det så gøy, at vi ville bli med på et nytt tokt i år. Mannskapet anbefalte å bli med på Tall Ships Races ettersom det var en helt spesiell opplevelse - og det hadde de helt rett i!


Vi fikk med oss litt gladjazz langs vår tur i havnen.

Starten gikk i Antwerpen 13. juli - vi ankom dagen før og fikk med oss litt av folkelivet.


Amalie tester ut et av "lekeapparatene".


Karoline prøvde seg også ...

Antwerpen er en koselig by, med mye historikk, sjarmerende spisesteder og fascinerende byggverk.


Litt usikker på hva slags bygning dette er, uansett imponerende mange flagg.

Ettersom vi hadde gjort unna noen museer i Amsterdam dagene før vi kom til Antwerpen, nøyde vi oss med å rusle rundt i byen og langs kaiene for å se på de andre båtene som skulle delta i Tall Ships Races.


Koselige gater.

250 fartøy var påmeldt seilasen, 25 av dem i klasse A som Statsraad Lehmkuhl skulle delta i.


Spesielle hus rundt torget ...

Havneområdet i Antwerpen er stort, og båtene lå veldig spredt.


Amalie og Karoline ved kaien der flere av de mindre båtene lå fortøyd.

Flere av båtene stilte med underholdning på land ved sitt skip for å trekke oppmerksomhet til sin skute. Blant dem var arabiske Shabab Oman.



Jeg syntes det var imponerende at et skip hadde seilt helt fra Oman for å delta i regatta i Nordsjøen, og kom i prat med en av mannskapet da vi kom om bord.


Underholdning på kaien ved Shabab Oman.

Alle ombord her var i marinen, de hadde ingen frivillige eller medseilere slik de norske seilskipene har. De syntes det var drøyt at vi betalte for å få være med på seiltokt, mens de fikk god lønn for det samme.

Vi fikk omvisning ombord og alle vi hilste på var utrolig hyggelige.

- Vi er opptatt av vise folk at ikke alle arabere er terrorister. Det viktigste for oss er ikke å vinne regattaen, men å vinne vennskapstrofeet, fortalte Welim.


Håkon (som var med på tokt i fjor) og Welim fra Shabab Oman.

Da jeg takket for omvisningen og skulle til å gå i land, spurte han om de kunne slå følge med oss. Det fikk de selvfølgelig lov til.


Karoline, Amalie og Assis.

Vi gikk for å spise middag på en restaurant i nærheten. Litt kaotiske tilstander med så mye folk i havnen, så det varte og det rakk før vi fikk maten. En av mannskapet på Oman, Assis, måtte gå før vi var ferdige, og beklaget veldig det.


Meg og en annen fra mannskapet på Shabab Oman (husker ikke navnet).

Da vi skulle gå seinere, ville jeg be om regningen, men fikk da vite at Assis, allerede hadde betalt - for oss alle.

- Vi er jo mye rikere enn dere, vi slipper jo å betale for å være med på dette, smilte Welim. Håper de vinner vennskapstrofeet!


Underholdning på kaikanten.

Fikk en nydelig tur opp til Blåmanen via Skredderdalen i dag. Veldig greit å gå litt på grusvei siden kneet fortsatt ikke er bra.


Toppvarden på Blåmanen.

Kanskje ikke så rart at jeg fortsatt sliter med kneet jeg skada i vinterferien - fikk nettopp svar på MR: Brudd i et lite bein på høyre side av kneet, delvis avrevet korsbånd samt skade på menisken.


Anita ved den store varden.

Vel, vel ... jeg kan nå gå, og det er det viktigste. Så i dag ble det tur på Byfjellene med Anita. Vi kunne faktisk sitte i t-skjorte og nyte utsikten på toppen av Blåmanen - lite vind og fin temperatur. Det var lenge siden sist ...


Og meg ved den store varden.

Og ifølge værmeldingene blir det en stund til neste gang også ...


Turistene gikk og filmet sauene langs veien ...


Utrolig flott utsikt fra Blåmanen.

I løpet av dagene i Uskedalen, fikk jeg omsider klatra den mye omtalte Silkeveien.


Odd Magne på første taulengden.

Er så mange som har sagt at dette er en utrolig fin rute, så forventningene var kanskje litt i høyeste laget ... De første taulengdene var primært rissklatring.


Sandra, Stig Anton og Øystein på vei til innsteget til Silkeveien.

Jeg er nok ikke noen utprega rissklatrer, så jeg må innrømme at jeg synes de siste taulengdene var finest.


Odd Magne klar til å ta fatt på det første overhenget.

Men - jeg likte den forrige ruta, Åpenbaringen, bedre. Diederet der var skikkelig artig klatring.


Øystein og co klatrer samme ruta som oss, Sosialt å være flere på samme rute ;-)

Jeg var altså med på Nasjonal Fjellsportsamling i regi av DNT fjellsport Bergen i Uskedalen i pinsen.


Mye folk samlet i leiren på Rabben Camping.

Etter at vi hadde klatra på dagen ferdagen, dro vil til Rabben Camping hvor det var satt opp en rekke lavvuer og telt. Det kom folk tilreisende fra hele landet utover kvelden.


Instruktører og turledere informerer om de organiserte turene.

Lett servering fredagskvelden - med info fra initiativtaker for samlingen, Øystein Ormåsen. Lørdagen var 60 personer på ulike organiserte turer på bre, på ski, noen padlet andre gikk fottur.


Utsikt mot Vetletind og Geitdalstind i det fjerne.

Odd Magne og jeg var og klatra lørdagen også - kommer bilder fra den turen etter hvert.



Lørdagskvelden var det grilling og samling rundt leirbålet - god stemning og livlig turprat.

Lenge siden sist jeg var i Uskedalen - veldig godt å få klatre her igjen, selv om jeg fortsatt sliter med helsa ... klarte i alle fall å henge med på to ruter - en fredag og en lørdag.


Jakob på 1. taulengde av "Åpenbaringen" (5).

Jakob, Odd Magne og jeg dro fra Bergen tidlig fredag morgen. På grunn av mye snø på toppene, var det fortsatt vått en del steder i veggen.


Odd Magne og Jakob på standplass.

Vi endte med å klatre "Åpenbaringen" (5) - og både Jakob og jeg skjønte hvorfor ruta hadde fått det navnet (Odd Magne var med på førstebestigningen).


Tredje taulengde.

Utrolig fin diederklatring! Mange artige flytt!


Fjerde taulengde.

Vi hadde heldigvis sol det meste av tiden - var bare litt i skyggen i diederet.

Odd Magne ordner til rappell på toppen av andre rampe.

Vi klatret vel sju taulengder. Og som alltid - fantastisk flott utsikt når du kommer såpass opp i veggen.


Jeg og Odd Magne på balanserappell.

Vi kom oss ned i god tid til å være med på åpningen av Nasjonal fjellsportsamling i Uskedalen - med leirplass på Rabben Camping. 85 personer kom totalt - fra hele landet.

Trude, Thyra, jeg og Bjørn ved Sandvikspilen.

Fantastisk flott å stå ved Sandvikspilen, se flagget heises og synge "Ja, vi elsker" kl. 7 på morgenen 17. mai. Særlig etter å ha gått opp Stoltzekleiven. Dette må bli tradisjon!!!


Det blåste ganske friskt ...

Trude, Bjørn og jeg tok turen opp Stoltzen sammen med en gjeng andre turgåere, men kanskje flest gamlekarer fra Sandvikens Bataljon. Det er nemlig dem som står for flaggheis på toppen på 17. mai.

Les mer om dem her.


Flott utsikt selv om det var vått og grått.

Det var ganske vått både på turen opp og på toppen, men det er vi jo temmelig vant med, så det gjorde ingenting. Veldig fint å starte en dag som 17. mai på tur med gode venner!

Thyra var naturligvis også veldig glad for å få en skikkelig tur.


Klarte også å få gått i toget sammen med noen fra Bergen Turlag.


Fikk så vidt tatt bilde sammen med Karoline og Amalie på Festplassen ...

Et par av klippeveggene på Montesa.

Håkon anbefalte oss å dra til Montesa en dag - han mente det var det fineste feltet med masse lette ruter. Og han hadde helt rett - utrolig mye fint her!


Utsikt fra toppen av en av rutene - mot den lille byen Montesa.

Jevne, fine ruter på rad og rekke - nesten vanskelig å stoppe.


Odd Magne på led.

Vi klatra åtte ruter på rappen - Odd Magne på led, jeg på topptau - og det gikk ganske så greit selv om jeg ikke kunne bøye høyrefoten noe særlig.


Odd Magne følger med på bakken.

Her var så mange muligheter, og stilig utsikt fra toppen av rutene.


Varmt og fint i Montesa.

Utsikt fra klatrefeltet ved flyplassen ...

Vi var litt treige med å bestille billetter til påsken, så vi endte med å fly til Barcelona - som det rimeligste alternativet i Spania.


Vår lille, røde leiebil like ved veggen.

Ettersom vi landa på formiddagen, peilet vi oss inn på et klatrefelt nær flyplassen, slik at vi fikk beveget oss litt før vi skulle kjøre sørover mot Biar hvor vi skulle bo.


Odd Magne er veldig fornøyd med å kunne klatre "baris" ...

Utrolig herlig å kunne klatre i solen igjen ... Vi fant kanskje ikke de fineste rutene i området, men for meg - som ikke hadde klatra siden juleferien i Thailand, var det helt greit bare å få klatre litt.


Utsikt fra et av klatrefeltene Håkon har utvikla i Biar.

Kjøreturen til Biar tok i overkant av fire timer, og der ble vi møtt av Håkon Hansen fra Haugesund og kona hans Siv Wikberg. Vi fant Håkon på Facebook - hadde hørt at han kanskje kunne hjelpe oss med sted å bo - og det kunne han.


Odd Magne studerer ruter ...

De disponerte en kjempefin leilighet som de leide ut i Biar - helt perfekt!


Utsikt fra vinduet i leiligheten.

Håkon har utvikla en mengde ruter i området, og han og Siv viste oss noen av dem. Det begrensa seg til de feltene med lettest anmarsj siden jeg gikk på krykker ... men selv der fikk vi bare prøvd noen av rutene.


Her ses noen av klippene Håkon har boltet.

For her er myyyyyye å ta av ... Ergo er vi nødt til å komme tilbake .. :-)


Andre dag i Biar, var vi her - nydelig vegg, men litt lang anmarsj på krykker ...

Ettersom jeg sleit med å stå på høyrefoten, ble det bare topptauing på meg, men litt tilfredsstillende å oppleve at jeg fiksa flyttene på en 6c blant rutene vi var på første dagen i Biar.


Traff noen av disse søte krabatene rundt omkring ...

Andre dagen var vi og testa ut en annen vegg som lå nydelig til i solen. Mange fine ruter her også, men litt langt å gå på krykker. Det var likevel verdt det ...


Odd Magne under veggen som er godt overhengende noen steder.

Biar er for øvrig en utrolig, koselig, liten by. Kun 35 minutters kjøring til Alicante og en rekke bra klatrefelt i nærheten. Det er ikke nødvendig med leiebil i Biar, men veldig kjekt ... har enda flere muligheter da ...

Meg og Trude ved Skarvrandhytta med Hallingskarvet i bakgrunnen..

Været viste seg ikke fra sin beste side da vi gikk til Prestholt, men da vi tok turen til Vestreim, skinte sola fra nesten skyfri himmel.

Vi starta tidlig og var ganske så alene i løypene - bare oss og vidda.


Nydelig på vidda.

Turen til Vestreim er litt kortere enn til Prestholt, og vi var blant de første som besøkte hytta denne dagen.


Vi måtte en tur inn selv om det var sol ute.

Vaflene smakte godt her også (men er altså hakket bedre på Prestholtseter), men vår medbrakte matpakke - som vi spiste litt av utenfor, var også god.


Kun to par ski utenfor hytta.

Vi syntes vi hadde gått litt i korteste laget, så på tilbakeveien tok vi en liten sløyfe bort til Skarvrandhytta (den er i privat eie nå og ikke åpen for besøk lenger) før vi rant ned til Havsdalen.



Litt kaldt, selv om det var sol ...

Siden sola fortsatt varmet litt, satte vi oss på en benk ved HAvsdalssenteret og der traff vi Siv og familien - veldig hyggelig.


Trude, meg og Siv ved Havsdalssenteret - litt mer mas her ... ;-)

Så har jentene og jeg vært ei uke på vinterferie på Geilo. Herlig sted - godt å være der igjen!


Trude ved skisporkrysset en liten stund etter Havsdalen.

Ei uke uten tv og pc - tror mange andre også kunne hatt godt av det ...

Karoline, Ida og jeg reiste opp lørdag. Søndag formiddag kom Trude opp. Vi fikk oss en fin tur inn til Prestholtseter.


Prestholtseter og Hallingskarvet i bakgrunnen.

Lenge siden jeg har vært der, så kjekt å få tatt den turen. Litt kaldt å sitte ute, så Trude og jeg gikk inn i hytta for å spise nista - som det selvfølgelig ikke var lov å spise inne. Ergo kjøpte vi vafler og drikke. Tror Prestholtseter byr på noen av verdens beste vafler - og det er ikke Toro ...


Trude foran hytta.

Om vinden blåste kaldt, var det kjempefine forhold i løypene. Og - jeg hadde god glid på skiene selv om jeg ikke kan skryte på meg å være noe særlig til skismører ... ;-)


"OL-oppstilling" foran hytta vi bodde i.

Ellers må jeg innrømme at det var lenge siden jeg sist brukte på "fyrstikkski", men fant heldigvis fort rytmen i de fine løypene på Geilo.

Styret i Bergen Turlag skulle på tur forrige helg - nærmere bestemt til Vardadalsbu i Stølsheimen. Turen starta med en god middag i hyggelig selskap på Stordalen Fjellstove fredagen.


Vi så oss ut fossen til venstre her.

Siden jeg for tiden ikke har nakke/skulder til å gå lange turer på ski - med sekk - ble jeg bare med til Stordalen. Da de andre gjorde seg klare til å starte på den 7 timer lange skituren lørdag, kom Odd Magne og henta meg sånn at jeg kunne få være med og klatre en foss i stedet.


Odd Magne like over innsteget.

Selv om kroppen sikkert hadde hatt bedre av å være i ro, er det veldig vanskelig å ikke gjøre noe ute, når det er så fint vintervær.


Her har Odd Magne kommet et godt stykke opp i fossen.

Vi kjørte nedover Stordalen og studerte fjellsidene for å finne en foss som kunne være artig å klatre. Et stykke nedover i dalen, ser Odd Magne en foss han mener jeg kan klare å henge med på - han antar den er cirka 40 meter høy.


Hvor lang kan denne fossen være da ...?

Jeg synes fossen ser høyere ut, men antar han tenker å klatre til en av hyllene med trær på like ved siden av fossen. Vi tar på utstyret, kommer oss over elven og opp til innsteget.

Odd Magne starter og klatringen er fin og lett. Etter en stund forsvinner merket som markerer at halve tauet er oppe i veggen. Jeg gir beskjed når det er 10-12 meter igjen og bgynner å ane at det blir mer enn èn taulengdes klatring (tauet er 60 meter ...).


Utsikt utover i dalen fra der jeg står ved innsteget.

Odd Magne er klar på standplass, og jeg følger etter opporver. Isen er myk og fin, og det er ganske lett å ta seg oppover for meg også. Det er greit å finne feste for både stegjern og økser. Jeg er så opptatt av å ikke belaste nakke og skuldre for mye, at jeg etter en stund får krampe i leggene. Fryktelig tungt å stå og skru ut isskruene når leggmuskulaturen er helt gåen ...

Men, jeg kommer meg opp til standplass uten å henge i tauet, og er fornøyd med det.


Opp her skal jeg altså følge etter ...

Odd Magne fortsetter på andre taulengde, og jeg begynner etter hvert å miste følelsen i tærne på den hengende standplassen i isen. På toppen kommer ikke Odd Magne seg opp dit han først har tenkt, ergo går tiden, og jeg kjenner at det er i kaldeste laget å oppholde seg på skyggesiden.


Odd Magne et stykke oppe i fossen.

Når det omsider blir min tur til å følge videre etter, er jeg så kald at jeg har store problemer med å få ut isskruene på standplassen. Og det til tross for at jeg har varmepakninger både i vottene og støvlene.

Men - viljen er heldigvis sterkest, og klatringen er fin, så med noen pauser der jeg får rista litt krampe ut av leggene, kommer jeg til slutt opp jeg også. Og da er det jo bare å rappellere ned igjen ...

Jeg hadde planer om å ta oversiktsbilde på toppen, men var så kald at jeg klarte ikke ta kamera ut av lommen ... ;-)